Not Another Party Blog

En dag i en piges liv - Del II.

2010-02-07T09:37:00.000-08:00

"...Det led mot vinter i grenden, og vi hadde ikke et skarve øre til å holde huset oppvarmet. Landsherren vår havde kun solgt oss dyr ved, som uansett havde vært vasstrukken. Far havde arbeidet så hardt som inspisient på parafinlampefabrikken. Han havde aldri tid eller maktes til å streve med slike kjetterske forretninger som pøblene i hovedstaden; skattebedrageri. Når futen ofte nok kom med hest fra byen, sendte far derfor mor til å varte ham opp.

- Du må naturligvis gå ut å varte herren opp, kvinde, bestemte far.
- Jeg kan da ikke gjøre særlig mye. Det er jo De som jobber, og derefter betaler skatt, sa mor forsiktig. Hun skulle alltid protestere, mor. Hun visste at far var sliten efter det trettende arbeidet, og sa disse tingene bare for å være ondsinnet.
-Nu går du og gir futen en avsugning, slik enhver vettug kvinde bør! Far ble forståelig nok irritert av mors obstanasighet. Mor gikk omsider, for å slippe disputen. Hun havde alltid vært svak på den måten. Vi betalte videre ingen skatt resten av den våren på grunn av mors tjenester.

En stund efterpå kom mor tilbake inn i stuen, der far og vi andre barna satt sultne.
- Hva er dette for en sen tid å komme på? På den tiden du brukte til å oppvarte skattefuten, hadde jeg rukket å lage aftenmat til barna. Om jeg ikke visste bedre, skulle man tro at du gjorde det med overlegg! Far stirret spørrende på mor, før han videre spurte: Svelget du?
- Ja, svarte mor.
- Godt. Jeg var redd jeg måtte være kaldblodig mot deg, men de har lært siden sist, forklarte far. Han havde alltid vært så flink med å gi komplimenter til mor når hun hadde vært flink.
- Lag nu hønsebuljong på de skarve restene fra forleden dag. Vi sitter atter sultne, sa far. Og slik ble det.

Ved middagsbordet spiste ingen så mye som mor. Hun glefset i seg hver rubbel og bit av suppen hun hadde fått skjenket av far.
- Hva er det med deg? Du spiser oss ut av huset, kvinde! Aldri skulle man tro at man bodde i hus med slikt et rovdyr! ropte far, mens vi barna satt redde. Mor var rådvill og frekk:
- Får man da ikke spise, vi som må? Jeg er gravid, og trenger føden, argumenterte mor.
- Gravid? Vi har da ikke råd til en pode til. Nei, sa far i affekt, vi drar til byen og får det fjernet, ellers må du spontanabortere! Og som far sist sa, slik ble det; Den kvelden havnet de to nok en gang i baske tak, og far slo mor i maven til hun mistet barnet.

Vi var ikke helt blide på mor. Hun havde strevd slik med å gjøre seg til for familien den siste tiden. Far bestemte fra nu av at hans kone skulle få en dagsrasjon med brune bønner annenhver søndag, og hun fikk selv holde rede på at dette holdt til neste rasjon.

- Hvorfor skal jeg bruke mine oppsparte penger på å kjøpe kjøtt og potet til min kone når hun da vitterlig trykker næringsrik mat ut av sin egen endetarm?, sa far.
Nei sannelig så kan hun da spise disse bønnene, og istedet for å klage efter mer, kan hun heller vente til de kommer ut igjen på andre siden.

Og slik ble det at familien igjen fikk økonomien opp på fote, ved at mor spiste sine egne ekskrementer. "

Utdrag fra boken: En dag i en piges liv - 1880 tallet

2010-02-05T06:51:00.000-08:00

Følgende er hentet fra den nye boken "En dag i en piges liv" skrevet av Tarjei Antonsen.

..."Ja, sa far da han kom inn i entréen og satt fra seg både kalosjer og spankulérstokken ved siden av blomsterpottene.
- Skulle ikke du ha vannet disse hersens kvistene, kvindemænneske? sa han rappt. Far var alltid så trett naar han kom hjem fra arbeidet.
- Jeg var vel opptatt med å lage eders aftenniste, så jeg har ikke haft noget øyeblikk at avse, sa mor med skjelven i stemmen. Jeg selv gjemte meg bak skatollet før mor rakk å fornærme far. Far smilte lurt, før han siden spaserte over furuparquetten og hentet en gammel flaske brandy fra over peishyllen. Det var en meget fin brandy; Den duftet av røk og synd. Han havde fått den av sin mor i 50-årspresent, som havde vært i Indien i lære hos sultanen av Calcutta, og gav henne flasken som bytte mot hennes møydom. Farmor snakket aldri om dette. Videre havde far blitt glad i denne flasken; et klenodium.

Tilbake i nuet åpnet far den veldige karaffelen og tok seg en slurk. Han leste en kort stund på etiquetten før han braste mot henne og slo henne av full kraft mot tinningen. Ja, nu havde mor nok en gang framprovosert baske tak med far; hun burde vært en bedre hustru. Nå rant det blod fra øyesokkelen og nedover den hvite blondekjolen som far så varmt hadde kjøpt til mor efter at han havde brukt opp brendevinskvoten i Kristiania.
-Og så den kjolen som jeg skulle arve!, tenkte jeg stringent. Til og med i bevisstløs tilstand greide mor å lage uro og tretter i hjemmet.

Efter noen timer kom mor til bevissthet, og labbet slukøret tilbake til far for å be om tilggivelse for tretten. Far innhalerte kontant fra sine ufiltrede Teddy-sigaretter, mens han skulte opp fra de erotiske novellene han havde kjøpt i Pari' forrige år. Bøkene var skitne og vel leste. Ja, så høyt verdsatt var de, at sidene nærmest var sammenklebrede.

- Det var ikke med overlegg at jeg terget Dem kan De forstå. Ja, det er vel bare en av disse kvindesykdommene jeg har hørt snakk om. Jeg skal straks løpe ned til kolonialen å kjøpe både blomster og et halvt dusin flasker brandy. Ja, av den sorten du liker så godt, ba mor så snilt om unnskyldning.
- Ja, det gjør du rett i. De kom jo til å ødelegge den fine flasken jeg fikk av mor, bekreftet far.

-Oi, sa mor. Det kan jeg ikke huske. Jeg må ha fallt og slått hodet i støtet. Ja, jeg er ikke riktig klok i mitt underutviklede sinn..."

Snart ny "Arvid", men inntil da: Sintemann.

2009-05-19T15:41:00.000-07:00

Ok, vi vant Melodi Grand Prix;

Gratulerer Norge, vi vant en livstids forbruk av glitter og dårlig engelsk.
Vi vant et utbrent pop-kalas for folk med øre for musikk. Oi, sa jeg musikk? Jeg mente lyden av en døende pingvin i skjev harmoni med harry sølvbukser og en hel haug svenske treklemmere.
Vi vant en fjollefest fylt med øst-slovensk partypolka-musikk, og dét dessuten av en fyr som har vært forelsket så pokkers lenge at til og med jeg har lyst til å høvle over det stakkars vesenet. Få deg et ligg for svarte.

Alexander Rybak er en veslefrikk med fela, med slående likhet. Det eneste de to ikke har til felles er at Spybaks fiolin ikke får meg til å danse. Nei, tvert imot, jeg får benskjørhet bare ved tanken på hans mislykkede kjærlighetseventyr. Det er en historie som ikke ender godt. Nei, en 67 timer lang dokumentar om byllepest ville vært feelgood i forhold.

Å Vinne Melodi Grand Prix er en sann svineinfluensa i samfunnets bremsespor. En skjebne verre enn døden. En antikrist til samfunnets Messias. En abort for enhver graviditet. Vi er barnløse, Norge, vi er barnløse.

Jeg kunne heller spist en god porsjon harsk beverfilet dandert med dårlig cyanid, og det på en seng av toårgammel råmelk, ikke fra ku, nei, fra Erna Solberg. Jeg kunne heller lært Steinar Bastesens kjæledyr, den lille babyselen Kåre, å stave "Brenn Askeladden" på seks urspråk. Jeg kunne heller bodd under armhulen til den tyske, sadomachoistiske dvergen Carlo. Tysk, sier jeg !

Nå går det mot normalt, og dét etter sør-vest-madagaskarsk standard.

Dette er ikke mine ord, det er Arvids. Stay tuned for more madness.

Min Drømmebok - Kapittel 1: Arvid, navnet.

2009-04-17T15:59:00.000-07:00

Her kommer første del av ikke fullt så mange. Det er et produkt av min interesse for agurkhumor, og er intetsigende. Enjoy.

"

Arvid. Fy faen. Arvid. Fy faen. Arvid. Fy faen. Bare tanken på navnet Arvid, fy faen, får meg til å si "fy faen". Hvertfall så tenker jeg det skikkelig høyt.

Tenk å kalle ungen sin for det? Arvid Smarvid. Hehe, ligner nesten litt på Gravid når man vrir og vender på det. Jeg ler. Jeg ler hardt og brutalt inne i hodet. Hadde jeg ledd slik med lyd hadde jeg nok ledd opp milten min, kjenner jeg.

Foreldra mine må ha røykt seg stein på dårlig isolasjonsteip når de valgte å kalle meg Arvid. Det passer ikke en unge. Arvid er et gammelmannsnavn. Jeg er en gamling, en lutgammel potet i en upløyd åker.

I barnehagen fikk jeg aldri leke politi og røver med de kule Alex'ene og Stian'ene. Nei, jeg måtte være Arvid - gaffeltruckføreren fra indre Trøndelag. Da levde jeg selvfølgelig i troen om at gaffeltruck var en gigantisk ødeleggelsesmaskin, et dommedagsredskap som bare jeg, onde doktor Arvid (fy faen), kunne kontrollere. Jeg lærte tidsnok at en ond doktor ikke kan hete Arvid, og må ha minst én "Z" i navnet sitt. Doktor Zebold. Doktor Zeptron. Ja, det vil jeg hete. Mon tro om det er lov å skifte navn til "Doktor"? Jeg må spørre noen.

Hos politiet sitter en nett jente i resepsjonen. Jeg tenker at hun må være rundt 27 år, liker å jogge og sier ikke nei takk til et glass vin på en fredagskveld, men det er bare vage antagelser. "Julie" står det på skiltet på den nedstøvede skranken. For et latterlig uglamorøst navn, tenker jeg.

"For et latterlig uglamorøst navn", sier jeg til henne.
"Nå forstår jeg ikke?", sier hun med oppgitt blikk.
"Du heter Julie. Det er da et latterlig uglamorøst navn for å sitere meg selv", påpeker jeg.
"Julie er bortreist, jeg heter Hege, men jeg forstår fortsatt ikke hvor du vil hen?".
"Nei, du heter Pelodria og er en tidligere ballerina rømt fra Sovjet under den kalde krigen", konstaterer jeg.
"Hør", svarer hun med en litt sånn semi-halvsint stemme, "Hvis ikke du sier hva du egentlig vil, må jeg be deg gå". Det hele virket innøvd.
Jeg forklarer at jeg vil bytte navn, fordi jeg heter Arvid Fy Faen, eller bare Arvid om hun vil, og at jeg kunne tenkt meg å hete noe mindre pensjonert: helst Doktor Zeptron, men at jeg er tilbøyelig for regelverket. Hege forteller at man ikke kan hete Doktor hvis man ikke da har fortjent graden, og dessuten at Doctor of Love ikke er en ekte doktor. Faen.

Så jeg går ut av politihuset med tomme hender; bare et mellomnavn å tilføye til mitt ellers kjedelige alias. Arvid Promp, heter jeg. Det klinger godt, men neste gang må det bli noe på "Z".

Forresten skal jeg drikke kaffe med Hege, noe som er litt rart siden oppførte meg litt sånn halvpsykotisk og desillusjonert, men noen liker vel det. Promp er morsomt nok, er det ikke?

"

Semesterstart.

2009-01-07T11:14:00.000-08:00

Advarsel: Dette innlegget handler om meg selv.

Ja, jeg lever fortsatt.
Har det egentlig helt supert. Tror egentlig ikke jeg har hatt det bedre. Selv om tilværelsen har sine mangler og hull; Men jeg synes alt smaker rimelig greit akkurat nå. Jeg er en sveitserost.

Jeg lovte meg selv at jeg skulle være flink å blogge når jeg starta i høst. Gikk kanskje ikke så bra jeg hadde håpet. Dette er ikke en sånn blogg som folk egentlig leser. Kanskje noen, men sjansen for at de samtidig røyker seg stein og ser på The Wizard of Oz synkronisert med Dark Side of the Moon, er veldig høy. Har igrunn tenkt på å kutte ut blogginga, men jeg vet ikke. For min egen del er det kanskje greit å ha disse "memoarene", men gidder ikke å gjøre det til et nyttårsforsett. Regn heller ikke med at jeg begynner å blogge om Chanel-produkter eller legger ut bilder fra et dårlig nachspiel. Det er ikke helt min stil.

Jeg har akkurat kommet hjem fra juleferie. Det var ganske ok å komme hjem. Spille litt musikk, stå på en scene igjen, møte gamle kjente, møte fulle gamle kjente og ikke minst poffe sigar med gamle bandkompisser. Det er balsam for sjela (men bare sjela). Men det er godt å være tilbake i hverdagen.

For å unngå at dette blir et melankolsk innlegg, så ber jeg dere tenke på følgende:
En hund som voldtar en hamster.
Kama sutra med en ananas.
En dverg med hatt. (Hehehe)

Ps. Jeg liker også kommentarer.

Skli-fobi

2008-10-31T07:41:00.000-07:00

Når man bor i en by som Tromsø der antall nedoverbakker mot alle naturens lover faktisk er høyere en antall oppoverbakker, er det umulig å like snø.

"For en nydelig morgen", sier man til seg selv. Klokken er halv åtte, og blikket av den kommende vinterens første enogenhalve centimeter med nyfrossen snø puster lett på trette øyne. Et par - tre kanner italienskbrent espresso senere, og man er klar til å gå inn i den nye hvite hverdagen. Lettkledd, altfor lettkledd, trår man ut. "Så det var sånn det var", tenker man kanskje, og evaluerer dagens løype mot nærmeste busstopp. Bare en litt sånn halv- ganske bratt bakke mellom seg selv og destinasjonen, før man trygt kan sette seg inn Rutebuss 20 sin trange favn.

... men sommeren har gjort noe med en; som for eksempel å glemme hvor sinnsykt jævlig mye nypolert is som ligger under de skarve centimeterene med ufarlig snø.

"Fwuush!". Lyden av sommerglatte sneakers som sklir på is; Den der man bare ikke vil høre. Høyrefoten tar fart og sender resten av kroppen opp i lufta som en knekt pinnerakett på nyttårsaften. Man ser livet passere forbi som en revy, sånn som egentlig bare skjer i dårlige amerikanske filmer med Steven Seagal. Et tusendedels sekund tenker man kanskje også på hvor "jævlig tøff jeg hadde sett ut med snowboard på føttene nå". Tilbake i realiteten vet man, som fysikkstudent, at det som går opp også må komme ned. Kroppen treffer marka før man suser ned resten av bakken passelig fort. Mot slutten av den halvtimeslange turen ned bakken (igjen som i dårlige filmer med Steven Seagal), møter man med et nødskrik 9.58-bussen. Selv om man har dødd tre-fire ganger på nedoverturen, har man aldri følt seg bedre. Ingenting er bedre enn å nå bussen.

"Hvor faen la jeg nå busskortet, igjen?"

Gode tips til nye borgere:

- Kjøp fallskjerm. Bakkene går praktisk talt loddrett.

-Trygd deg. På denne måten slipper du å gå ut.

- Trygd deg og kjøp fallskjerm. Tips til deg som ikke vil gå ut, men må det for å få medisiner på blåresept.

- Kjøp telt. Bo på universitetsområdet.

- La vær å flytte til Tromsø. Jeg har hørt at Trondheim er en fin by.

Sist men ikke minst:

- Kle deg godt, med gode sko. (Godt forsøk, bestemor!).

Det store smellet og meg.

2008-09-10T15:44:00.001-07:00

Det store smellet. Det er stort, det.

Ikke alle er like redde for at verden skal slukes i sitt eget svarte hull når verdens største partikkelakselerator fyres opp i disse dager. Eksperimentet som faktisk kan gi oss svar på ubesvarte spørsmål om "The Big Bang" virker kanskje uetisk for mange, men de fleste er kanskje ikke klar over at de allerede lever i et stort smell.

For en reativt nybakt fysikkstudent faller riksavisenes synsinger om verdens undergang, som underholdende i en ellers travel hverdag. Studenten har mye å tenke på allerede, og bekymrer seg slett ikke over en ny kjempeeksplosjon. Faktisk så har han allerede et helt dryss med uadresserte impulser på ville veier, oppe i et forvirret hode. Alle disse impulsene, signalene, kunnskapene, samler seg etterhvert i et punkt med uendelig høy tetthet, før det eksploderer i alle mulige retninger. Overflow.

Det er kanskje vanskelig å trekke linjer mellom alle de forvirrede impulsene med det første. I løpet av det første semestret vil de sakte men sikkert danne et riktig bilde av virkeligheten, som faktisk ikke er helt uforståelig. Det skal likevel sies at studenten har det mye bedre enn i begynnelsen; Rytmen er inne. Jeg spiller på kunnskapstrommene. Det er bare de rette notene som trenges nå, så kommer de søte melodiene snart.

Det er ingen grunn til bekymring; Jeg har det jeg trenger. Det er bare det å leve i et stort puslespill der den ene hjørnebrikken mangler, som kan virke problematisk. Nå må jeg bare klippe til den siste brikken selv, slik at den passer; jeg har allerede saksa. Når puslespillet er ferdig skal det atter en gang plukkes fra hverandre. Det er det store smellets runddans. Jeg danser.

Har vel knekt verre nøtter før

2008-08-18T10:29:00.000-07:00

Når jeg nå akkurat har hatt mine første forelesninger i ting jeg overhodet ikke kan, eller på langt nær forstår, sitter jeg igjen med én tanke: Hvordan skal jeg klare dette?

Lange innlegg fra en faktisk morsom mattelektor; sikkert ikke med vilje engang. Så sitter jeg nok en gang, og prøver å få med meg hva et "polynom"(Nå vet jeg det, anm.) er, men det er vanskelig. Det er så veldig mye annet som ligger i tankene for tiden. Det er så mye nytt å kunne, og så mange nye måter å lære det på. Jeg skal ikke lyge, jeg er forvirra.

Den samme sommerfuglen er fortsatt i magen. Kanskje litt bedre å fly enn før, men kiler fortsatt like mye. Det er som å bli kastet ut av et fly fra en mils høyde med føttene i en bøtte betong. På en måte vil man treffe bakken, på samme måte som man vil komme inn i den nye tilværelsen. Det eneste man vet, er at veien blir rar og vanskelig. Det er et slags nådestup.

Igjen sitter jeg. Jeg sitter i den halvtomme stua med en spent følelse i kroppen. Jeg har blitt kjent med så mye bra folk og fe, og vet at jeg egentlig ikke har noe å frykte. Det er vel egentlig bare den nye måten å tenke på som skremmer meg, men jeg skal nok komme over den også.

Har vel knekt verre nøtter før...

Ny start, gammel motivasjon

2008-08-13T10:20:00.000-07:00

Plutselig kunne man kalle seg student. Mange nye, krevende, tilsynelatende umulige utfordringer. Oppe i denne sursøte suppa er det likevel ting som motiverer.

Nye ansikter og "ny" by. Det er en plass man kjenner aldri så lite til fra før, men fortsatt er helt ukjent. Man får helt nye begrensninger, helt nye venner. Et nytt liv, der man mer eller mindre kan glemme det gamle; det kommer ikke tilbake.

Det er likevel godt å være selvstendig. Være kort. Selv om en har de samme gamle motivasjonenene, og de samme gamle byrdene, må en gå framover på en helt annen måte.

Så nå går jeg med en stor jævla sommerfugl, en kongeørn, konstant i magen. Det ordner seg til slutt..

Når ting stopper opp

2008-07-17T15:24:00.000-07:00

Noen ganger føles det ut som at alt, tiden, står stille. Da vil man bare gi opp.

Stille tider. Varme tider. Man har ikke sommerjobb, så man går opp og ned storgata fem ganger. Fotråner. Ikke siden man vil, men siden man på en måte må. Det er når ting later til å stå stille at man ofte gjør såkalte "kjedelige" ting på trass.

Heldigvis er det sol. Ikke at det appellerer til underskrevne på en spesiell måte, men det gir en unnskyldning til kjøpe soft-is. Jeg er egentlig ikke så glad i soft-is. Det viktigste er, at når man inntar den heller halvgode softisen, at man må sette seg ned på en benk og reflektere over ting. Over hvorfor, hvem, hva og "husket jeg å slå av brødristeren?". Ja, når ting stopper opp, spiser jeg soft-is.

Det er utallige grunner til at man plutselig står stille. Man venter på så mye. Venter på svar man vet man ikke får med det første. Det er så mye og så mange som mangler i hverdagen, og som gjør den så treg og tung. Det faktum at jeg mest sannsynlig bare skriver alle disse innleggene til meg selv, gir heller ikke mye inspirasjon. Men tanker er vel ikke ment til å sløses med.

Snart kommer hverdagen igjen, med små, men bestemte skritt. Kanskje er ikke svarene en leter etter så langt unna, kanskje kan man finne erstatninger for det meste i hverdagen, og kanskje... et ørlite kanskje sitter det noen andre enn meg selv å leser dette kaoset av tanker. Bare det alene gjør at dagene går hvertfall litt fortere.

Å klippe en plen

2008-07-10T15:40:00.000-07:00

Ai ai, så har den kommet igjen; den solfyltdagen man skal vie til å klippe plenen. Klokka ringer klokka 09.32, og parallelt kommer gledestårene over denne herlige dagen. Tenk! At et menneske skal få kontakt med det guddommelige gjennom en gressklipper. Mann møter maskin i en nesten erotisk dans som varer og varer, helt til de 125 kvadratmeterne med halvlangt gress er jevnet med jorda. Som en atombombe fører man maskinen fram og tilbake over den grønne enga, og alt avsluttes i et nesten orgasmisk brøl. Åh, så deilig det er å klippe gress!

Så kommer angeren. "Burde jeg virkelig har klipt den? Burde jeg virkelig har tatt fra de vakre små gresstråene retten til liv?". Så trist det er uten gress. Man kjenner ikke lenger den kilende følelsen under føttene når man går. Hvilken rett har jeg til å bestemme over gresset? Man oppfører seg som korrupte statsledere, uten å tenke på de små grønne stråene. De var jo bare fem dager gamle. Faen, jeg hater å klippe gress.

Kanskje må det bare til. Hvis ikke hadde de blitt for lange. Det hadde kommet ugress og insekter. Folk hadde spurt: "Hvorfor i helvete har du ikke klippet plenen din?". Og så sprer ryktet seg om den uklipte plenen din, seg til sjefen din og man får sparken. Det er en ond sirkel. Best å vente til mandag.

Å ta det piano

2008-07-08T11:46:00.000-07:00

Agurkblogg: Alt for få folk vet hvordan man tar det rolig. Hvordan man lener seg tilbake å nyter at hverdagen flyter forbi. Det kan være en god egenskap.

Slappe av? Hva er nå det? Når man er vant til en hvilepuls på 114, går dagene raskt forbi. Man tenker ikke over hva man gjør før dagen er omme. Og sånn går dagene helt til man er 40 år, kommer i midtlivskrisen og kjøper fjernstyrte leker til seg selv. Synd at man ikke hadde tid til det før.

Det verste er vel egentlig at så altfor mange unge folk lar seg stresse av en rask hverdag. En bør lære seg å slappe av i stressende situasjoner. Først da, tro det eller ei, har man full kontroll. Nesten som skihopperen rett før han treffer hoppkanten i 90 kilometer i timen. Det krever konsentrasjon.

Hva kan du gjøre?

1. Spille piano eller høre på musikk

2. Trene deg dødsliten før du tar fatt på dagen

3. Knuse ting (kan bli dyrt)

4. La være å sove

5. Røyke (I følge et av de mange rådene fra min mattelærer)

Egentlig har jeg bare prøvd førstnevnte, men alle rådene skal nok hjelpe deg til å være avslappet resten av dagen.

Men det er vanskelig. Man har alltid noe man tenker på, gruer seg over eller er lei seg for. Det hvertfall ikke bra å slappe av for mye. Man må jo ha en viss jordnærhet. En viss kontakt med sitt følelsesmessige liv, så lenge man ikke tar knekken på seg selv.

Hjelp, jeg skal studere!

2008-07-06T15:54:00.000-07:00

Det høres kanskje ut som en dårlig amerikansk komedie fra 1985, men for mange nye studenter byr studietiden på flere nye oppturer og nedturer. Det skal bli godt å bli voksen.

Man har bodd hjemme i 18 år og skal ut i verden. Erobre den. Få nye impulser og lære seg å leve i andre miljøer. Det å studere byr på utfordringer som synes å være uløselige. Alt må på en måte være på stell, for nå leker man ikke bare. Man støter på problemer som må løses; studiemessige, følelsesmessige og kjærlighetsmessige. Det blir litt av en mølje.

Kanskje er det aller best å bli kastet rett ut til løvene med en gang. Lære av sine feil, og prøve på nytt. Det blir litt feil hvis man bare skal få servert alt på sølvfat. Det har man allerede fått sin del av, gjennom oppveksten. Dessverre er det også sånn, at enkelte har hatt det for lett og ikke vil tåle denne overgangen. Man blir for avhengige av venner og kjærester, fiender og allierte, at man rett og slett ikke tåler forandring. Jeg kjenner vel sånne også.

Likevel skal man ikke stresse seg for mye opp. Sjeldent oppstår de problemene som har blitt nevnt. De er bare skrekkscenarioer, enkeltepisoder. En nybakt student bekymrer seg over små bagateller; leilighet, studieplass, lån, mat, penger. Gamle problemer skaper nye, og man får en ond sirkel. Det er viktig å tenke at disse alltid løser seg, og at alt man selv trenger å gjøre ofte ikke er mer en noen klikk unna.

... Men jeg er ikke redd. Jeg liker å se på meg selv som en urban fyr som liker forandringer og nye utfordringer. Alle har vel godt av å begynne på en ny frisk, uansett hvilket utgangspunkt man måtte ha hatt.

Destinasjon lørdagskveld

2008-07-05T13:56:00.001-07:00

Lørdagskvelder er overvurderte.

"Det her e virkelig musikk". Mens jeg prøver å skrive et nytt blogginnlegg kommer en ikke helt uvanlig kommentar fra min far. Simon and Garfunkel er det som spilles i dag. Hello darkness my old friend, lørdagskvelden er her igjen.

Mens mine foreldre krangler om hvilke musikere og hvilke årstall de forskjellige band og konserter tilhører, sitter jeg. Jeg sitter. Skulle jeg ringt noen kompiser og tatt noen øl? Nei. Ikke i dag. 23.12? Da er de nok ute allerede, eller bare på et utrøkt vorspiel med dancemusikk. Det har aldri vært min stil.

Nei, jeg vil heller sitte her å klage litt for meg selv. Det er godt. Klage over lørdagskvelder som ikke er mer enn bare lørdagskvelder. Det er svært godt å ha noe å bare klage over. La alt komme ut på samme tid, og legge all skylden på én og samme kveld. "Oi, knuste jeg hjertet ditt? Det var ikke meg, det var lørdagskvelden som snakket".

Selv om de kan være nok så kjedelige, gir de deg også tid til å tenke. Reflektere over dype, dype tanker og problemer. Det står likevel stille, på en måte.

Lørdagskvelder er overvurderte.

Not just any band...

2008-07-04T15:24:00.000-07:00

Alle har vel hatt en drøm om å spille i rockeband og være kjent. At folk kjenner deg igjen hvor enn du går, ville det vært noe?

Det er en tendens blant mange å se stjerner. Å bli et kjent fjes kan være en livslang drøm for mange; en skjebnesvanger sådan også.

For å sette det i mitt perspektiv, så har jeg egentlig alltid sett stjerner. Jeg har hatt drømmer om å bli rockestjerne, og også trodd at jeg var alene om dette. Etterhvert har jeg også lagt denne drømmen litt til side uten å gjøre det samme med musikken. Jeg spilte mine første akkorder i et band da jeg var 12, og har spilt i forskjellige band siden da.

Når man begynner å bli etablert som band, spiller inn demoer og får tilbud om spillejobber på halvberømte sommerfestivaler, er det lett å se stjernene igjen. Likevel tar man ikke disse drømmene på alvor i likestor grad som da man var 12, øvde under kjellertrappa, og hørte de første tonene av noe som kunne minne om "Knocking on heaven's door". Så kan man spørre seg selv: Til hvilken grad burde man følge drømmene sine? Jeg er vel kanskje bare litt feig.

Hvor bra hadde det uansett vært om alle visste hvem du var? Det varierer sterkt fra person til person, men i musikkmiljøet betyr det mye at folk vet om og respekterer deg som musiker (for det det er verdt). Uansett hvilke sjanser man har for å lykkes i en tung bransje, er det lurt å ha et sikkerhetsnett. Så lenge dette ikke blir en trasig helgejobb på Burger King, da.

... men alle får vel sine 15 minutter med berømmelse en gang. En ting som er sikkert er at følelsen av at man akkurat har spilt kickass bra når man går av en scene, er ubeskrivelig. Følelsen av at folk husker deg i lang tid etterpå er rett og slett deilig. Rockestjerne? Jatakk.

Så, rockespirer: Lykke til! (Foto: Martine Hoaas)

My life for a videogame

2008-07-02T09:56:00.000-07:00

For å være ærlig så har jeg aldri vært særlig fan av dataspill. Jeg har kanskje prøvd de fleste, men har nesten utelukkende vært genuint dårlig i dem. Likevel ble jeg frelst av et spill for et par år siden. Diablo 2. Et legendarisk lagspill som jeg faktisk ikke var dårlig i; for jeg skal ikke lure meg selv; Ingenting er morsommere enn å denge løs på monstre med noen gode venner. I mitt tilfelle ble disse vennene mine medfrelste bandkamerater (uheldigvis).

Det ble da fryd i gammen da produsenten annonserte at det altså kommer et Diablo 3. Tenke seg til at jeg nok en gang får æren av å banke zombier med planker sammen med mine bandkamerater. Det er steintøft, men kun til en viss grad.

Som et tiltak mot å få alt for mange uinterresante kommentarer (i så fall den første) på denne bloggposten, må jeg nevne at jeg egentlig er sterkt imot internettrollespill. Det har aldri vært "my cup of tea". Men det finnes vel en identitet for alle, antar jeg.

Det er noe med det. Å kunne identifisere seg med noe, å føle at man tilhører noe. Det er sikkert denne følelsen som fører til at mange ungdommer så å si ofrer alt for et spill, men mitt liv for et videospill? Neitakk.

På vei til stjernene

2008-07-01T13:58:00.000-07:00

En kan vel egentlig ikke si at man kan leve uten internett i dag. Men på den annen side, hvordan ble folk lagt merke til før?

Det første du får beskjed om når du skal studere musikk på et eliteuniversitet er "Få MySpace eller dø". Man er altså avhengige av internett som en kanal for å bli berømt. Bruker virkelig talentspeidere så utrolig mye tid på å surfe internettet etter nye lovende fjes? Helt sikkert. Håper bare ikke de betaler minuttpris.

For bare et par tiår siden måtte man spille inn demokassetter på en falleferdig Tascamrecorder fra skuffa til pappa. I dagens cybervennlige musikkmiljø mister man mye av denne analoge sjarmen. Man hører ikke trommisen rope "Skal æ telle opp no?" før sangen starter lenger. Det er litt kjipt.

Veien til stjernene er likevel blitt kortere. Med en sliten iMac og internettforbindelse kan veien til platekontrakt være kjempekort. Kanskje blir den også enda lengre for noen, men da også mer fortjent.

Jeg spør meg selv stadig om hvordan berømmelse kunne ha eksistert før. Var man på rett sted til rett tid, fikk man muligheten. Skulle ønske det var slik nå også, for jeg liker ikke styret med å vedlikeholde MySpacesidene mine...

På vent

2008-06-30T16:39:00.000-07:00

"Home, home again I like to be here when I can...". Noen som vet hvilken sang dette er fra?

Sangen er hvertfall en av de svært mange sangene i verden som går i kun 2 akkorder; E moll og A. Kanskje ikke interessant i det hele tatt, men har den nette egenskap av at de kan spilles etter hverandre om og om igjen. I en slags evighet.

Som gutta i Pink Floyd sier i et intervju: "We spent hours just playing E minor and A". Det er altså noe spesielt med det, å være på vent. At Pink Floyd sikkert også brukte disse timene på å prøve ut sleske variasjoner av rulletobakk, er heller ikke å forkaste.

Likevel er det sinnsykt spennende å bare bare gjenta og gjenta. Helt til man ikke klarer mer av helsemessige årsaker. Selv om man på en måte står stille, går man fremover. Ganske langt fremover. Sånn er det med mange ting. Egentlig er jeg der akkurat nå, at det ikke skjer noen fremgang. Men jeg lar det bare gå framover. Jeg har all tiden i verden.

Great Gig In The Sky

2008-06-30T10:33:00.000-07:00

Pink Floyd og 70-talls progrock. Det blir sikkert en lite skapende sommer i år.

Jeg har alltid dratt på ferie, men ikke i år. Det blir ikke særlig mye reising. På den annen side, er det kanskje akkurat det det blir. Ikke en reise i form av å sitte på toget fra Oslo til Trondheim med en kolsrammet gammel dame som sin nærmeste nabo, men en reise i musikken. En enda mer spennende reise en de fleste.

Det er så utrolig deilig å drømme seg bort i en usannsynlig lang proglåt fra sent 70-tall. Glemme de små hverdagsbagatellene som i løpet av mange tankerike kvelder har blitt store hverdagsbagateller. Glemme de problemene som egentlig ikke er problemer, og huske de små øyeblikkene som gir deg grunn til å le av dem.

Skulle noen gang ønske jeg levde på 70-tallet. Drikke Jack Daniels og røyke noen tvilsomme sigaretter. Spille vinylplatene baklengs for å lete etter skjulte beskjeder fra mørkets fyrste. Da hadde det bare vært meg og satan. Stupfulle på en flaske Jack. Det er bare en absurd tanke.

De er alle noen av livets små gleder; reisen i musikken, bagatellene og den snorkende gitaristen på sofaen på øvingslokalet. De hjelper deg å holde inpirasjonen oppe. Får dagene til å gå. Kanskje blir det en skapende sommer likevel.

"Nån daga e som fuktig sne, dem dale rett ned. Smelte og glir videre"

( Fra "Daga" på alumet "Graks" av Thule)

Slitne festbilder: Neitakk!

2008-06-29T16:25:00.000-07:00

Som en protest mot de fleste blogger jeg noensinne har lest, har jeg laget denne nyskapende (?) agurkbloggen.

Ja, jeg har vel gått lei av slitne festbilder og søvninge nachspillfjes tatt med en sikkert like sliten nokiatelefon. Kanskje har jeg ikke så alt for mye å gjøre. Kanskje har jeg foran meg en lang, tørr sommer uten et spesielt formål (les "Sommerjobb: Hvordan DU unngår den"). Uansett vil jeg skrive blogginnlegg om andre ting enn standard lørdagskvelder.

Hvis du har sansen for musikk og agurknyheter, er kanskje dette like mye for deg som for meg.